Full Blast er dataspillet mitt: du løper, skyter og overlever bølge etter bølge, med følelsen fra spillene jeg selv vokste opp med. Jeg begynte for hånd i romjulen 2025, rett og slett fordi det å lage spill er noe av det gøyeste jeg vet. Nå bygges hele spillet på nytt i spillmotoren Godot, for at en drøm skal bli mulig: tusenvis av fiender på skjermen samtidig, på en liten spillkonsoll.

Porten er en gjenoppbygging med én streng regel: følelsen skal overleve flyttingen. Hver tallverdi fra originalen ligger i en egen fasitfil: hvor fort du løper, hvor høyt du hopper, hvor hardt et skudd treffer. Testene sjekker i hver eneste kjøring at den nye versjonen holder fasiten. Avvik fanges av en maskin, ikke av magefølelse.

%%{init: {"themeVariables":{"fontFamily":"Instrument Sans","fontSize":"14px"},"flowchart":{"useMaxWidth":true,"nodeSpacing":22,"rankSpacing":36,"padding":6,"diagramPadding":4}}}%%
flowchart TB
  O["Originalen i nettleseren"] -- "fart, hopp, skade" --> F["Fasitfiler"]
  G["Godot-porten"] --> T["Hver testkjøring"]
  F --> T
  T -- "avvik" --> S["Maskinen sier ifra"]
  T -- "fasiten holder" --> V["Videre"]

Og så skjedde det morsomste: den nye versjonen vokste forbi originalen.

Det nye

Tre ting nettleseren aldri fikk

Musikken ble spilldata

Soundtracket ligger inne i spillet, så tempoet er kjent på forhånd. Det er målt over hele sporet, nøyaktig 105 slag i minuttet, og bakt inn i spilldataene som et taktrutenett. Robotfiendene marsjerer diagonalt til basstromma i samlet flokk, og bossenes missiler danser på samme takt. Nettleserversjonen kunne bare lytte til musikken og reagere i etterkant; Godot-versjonen vet når neste slag kommer, før det kommer. Og fordi bevegelsene styres av rutenettet og ikke av lyden, spiller et testløp helt likt hver gang.

Roboter som spilltestere, og en bot som lærte av en bot

Spillet tester seg selv: roboter spiller runde etter runde og måler hvor langt de kommer. Én av dem er håndskrevet og flink. Den jakter på powerup-kasser og bruker det den finner. Så trente jeg et lite nevralt nett på opptak av den flinke, og det lærte seg kassejakten bare ved å se på. En bot som har lært av en bot. Og vil jeg se dem spille, åpner et eget verktøy en vegg av vinduer der botene spiller live, med alle effektene på.

%%{init: {"themeVariables":{"fontFamily":"Instrument Sans","fontSize":"14px"},"flowchart":{"useMaxWidth":true}}}%%
flowchart TB
  H["Håndskrevet bot"] -- "runde etter runde" --> R["Opptak av løpene"]
  R -- "treningsdata" --> N["Lite nevralt nett"]
  N -- "lærte kassejakten" --> S2["Spiller selv"]
  H --> W["Vegg av vinduer:<br/>botene spiller live"]
  S2 --> W

Spillet måler hvor godt løpet ditt gikk

Etter hver etasje regner spillet ut en rating, samme idé som sjakk bruker, og anbefaler neste etasje: vanskelig nok til å være spennende, aldri håpløs. Formelen er ikke gjettet. Den er kalibrert på hundrevis av robotrunder, der tre boter med ulikt ferdighetsnivå spilte de samme etasjene med de samme tilfeldighetsfrøene.

Historikk

Fra romjul til taktfaste roboter

Fem punkter, hentet fra commit-historikken.

Tallene

Talt i historikken

Tallene er talt i git-historikken og i spillets egne dokumenter; kilden står under hvert tall.

Ærlig talt

Hvor porten faktisk står

Godot-versjonen er spillbar fra start til slutt på PC: bevegelse, kamp, bosser, progresjon, effekter og lyd. Men målet er ikke nådd. Grafikkort-svermen er bygget og koblet inn, men står fortsatt som tilvalg bak et flagg. Noen Switch finnes ennå ikke, verken devkit eller konsollport. Siste Godot-commit er fra midten av juni; der står porten nå.

Jeg lar det stå sånn. Et spill som er spillbart hele veien og ærlig om hva som gjenstår, er en bedre historie enn et som later som det er ferdig.